Svartnakkepirol
| Svartnakkepirol | |||
|---|---|---|---|
 O. c. maculatus (hann) Foto: Phalinn Ooi | |||
| Nomenklatur | |||
| Oriolus chinensis L., 1766 | |||
| Synonymi | |||
| Oriolus indicus | |||
| Populærnavn | |||
| svartnakkepirol, kinapirol | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Ryggstrengdyr | ||
| Klasse | Fugler | ||
| Orden | Spurvefugler | ||
| Gruppe | Sangfugler | ||
| Familie | Pirolfamilien | ||
| Slekt | Oriolus | ||
| Økologi | |||
| Habitat: | skog, plantasjer, parker og hager | ||
| Utbredelse: | Sørøst-Asia nord til Øst-Sibir | ||
| Inndelt i | |||
| Se liste i teksten! | |||
Svartnakkepirol (Oriolus chinensis) er en sangfugl i pirolfamilien (Oriolidae) og tilhører ordenen spurvefugler. Arten er utbredt i store deler av Asia, avhengig av årstiden.
Taksonomi
Foto: Peter Gronemann, 2012
Pirolene deles ofte inn i klader, etter evolusjonær opprinnelse. Svartnakkepirolen inngår i klade IV; gule piroler fra Asia og Afrika (som ikke er inkludert i klade III). Kladen er trolig polytomisk med kladene II og III. Studier indikerer dessuten at O. chinensis trolig er en polyfyletisk art, så man må påregne endringer blant underartene når disse blir nærmere studert.[1]
Beskrivelse
Svartnakkepirol måler cirka 23–28 cm og veier typisk 65–100 g.[2]
Svartnakkepirolen likner på både vanlig pirol (O. oriolus) og gullpirol (O. auratus), som tilhører samme klade. Fjærdrakten er hovedsakelig tilnærmet signalgul og sort, med kraftig markert sort øyestripe som fortsetter over i et svart nakkefelt (som er opphavet til det norske navnet). Kjønnene er nokså like, men hunnen har lys olivengrønn overside og gråsort nebb. Hannen har rødrosa nebb. Nebbet er dessuten kraftigere enn hos vanlig pirol og gullpirol, men det varierer med underarten.[2]
Arten eksisterer i kraft av 20 underarter, som alle varierer litt i pigmenteringen. Variasjonene dreier seg i hovedsak om innslaget av sort på hodet, vingene og stjerten, men det kan også være små forskjeller i størrelse og fargen på nebbet, vingestørrelsen og i den generelle størrelsen på fuglene.[2]
Atferd
Svartnakkepirolen er ikke en sann trekkfugl, fordi bare deler av populasjonen trekker, mens resten opptrer som standfugler. Den eter mest frukt og bær.
Underarter og utbredelse
Alle underartene og deres utbredelse er i henhold til Handbook of the Birds of the World.[2]
- O. c. diffusus Sharpe, 1877 (tidligere kjent som O. c. indicus), Amur, Korea, Øst-Kina (øst fra det vestre Sichuan og Yunnan) og Hainan, inkludert det sørvestre Myanmar, Nord-Laos og Taiwan. Overvintrer hovedsakelig i Bangladesh, Myanmar, Thailand og det sørlige Indokina
- O. c. andamanensis Beavan, 1867, Andamanene
- O. c. macrourus Blyth, 1846, Nikobarene
- O. c. maculatus Vieillot, 1817, det ekstremt søndre Thailand, Malayahalvøya, Singapore, Sumatra, Bangka, Belitung, Java og Bali
- O. c. mundus Richmond, 1903, Simeulue og Nias utenfor Vest-Sumatra
- O. c. richmondi Oberholser, 1912, Siberut og Pagai utenfor Vest-Sumatra
- O. c. sipora Chasen & Kloss, 1926, Sipura utenfor Vest-Sumatra
- O. c. lamprochryseus Oberholser, 1917, Karamian og Masalembu øst i Javasjøen
- O. c. insularis Vorderman, 1893, Sapudi, Raas og Kangean i Balisjøen
- O. c. chinensis L., 1766 (nominatformen), de nordlige og vestlige Filippinene
- O. c. yamamurae Nagamichi Kuroda, 1927, de sentrale og sørlige Filippinene (Tablas, Romblon, Sibuyan, Masbate, Panay, Samar, Negros, Cebu, Bohol, Leyte, Basilan, Mindanao og omliggende småøyer)
- O. c. suluensis Sharpe, 1877, Suluøyene i de sørvestre Filippinene
- O. c. melanisticus A. B. Meyer & Wiglesworth, 1894, Talaudøyene (Karakelong, Salibabu, Kaburuang) sør for Filippinene
- O. c. sangirensis A. B. Meyer & Wiglesworth, 1898, de nordre Sangirøyene nord for Sulawesi
- O. c. formosus Cabanis, 1872, de søndre Sangirøyene og Mayu øst for det nordøstre Sulawesi
- O. c. celebensis Walden, 1872, Sulawesi og omkringliggende øyer (Talisei, Bangka, Lembeh, Kabaena, Muna, Butung, Tanakeke), inkludert Togianøyene
- O. c. stresemanni Neumann, 1939, Peleng i Banggaiøyene
- O. c. frontalis Wallace, 1863 , Taliabu i Suluøyene
- O. c. boneratensis A. B. Meyer & Wiglesworth, 1896, øyene (Kayuadi, Tanahjampea, Kalao, Bonerate, Kalaotoa, Madu) i Floressjøen og Tukangbesi i Bandasjøen
- O. c. broderipi Bonaparte, 1850, De små Sundaøyer (Lombok, Sumbawa, Komodo, Rinca, Sumba, Flores, Paloe, Besar, Lembata, Pantar, Alor)
Referanser
- ^ Jønsson, K. A., Bowie, R. C. K., Moyle, R. G., Irestedt, M., Christidis, L., Norman, J. A. and Fjeldså, J. (2010), Phylogeny and biogeography of Oriolidae (Aves: Passeriformes). Ecography, 33: 232–241. doi: 10.1111/j.1600-0587.2010.06167.x Besøkt 2016-04-22
- ^ a b c d Walther, B. & Jones, P. (2016). Black-naped Oriole (Oriolus chinensis). In: del Hoyo, J., Elliott, A., Sargatal, J., Christie, D.A. & de Juana, E. (eds.). Handbook of the Birds of the World Alive. Lynx Edicions, Barcelona. Besøkt 2016-04-26
Eksterne lenker
- (en) Svartnakkepirol – oversikt og omtale av artene i WORMS-databasen
- (en) Svartnakkepirol i Encyclopedia of Life
- (en) Svartnakkepirol i Global Biodiversity Information Facility
- (no) Svartnakkepirol hos Artsdatabanken
- (en) Svartnakkepirol hos ITIS
- (en) Svartnakkepirol hos NCBI
- (en) Kategori:Oriolus chinensis – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- (en) Oriolus chinensis – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
- Oriolus chinensis – detaljert informasjon på Wikispecies
- Bilder og media
- Peregrine Falcon preying on Black-naped Oriole (engelsk)
