Stephanorhinus : Arter, Litteratur, Eksterne lenker Wikipedia, den frie encyklopedi

Stephanorhinus

Stephanorhinus
Skjelett av Stephanorhinus etruscus
Nomenklatur
Stephanorhinus Kretzoi, 1942
Klassifikasjon
Rike		dyr
Rekke		ryggstrengdyr
Klasse		pattedyr
Orden		hovdyr
Familie		neshorn
Underfamilie		Rhinocerotinae
Tribus		Dicerorhinini
Paleontologi
Periode:
sein pliocen–sein pleistocen
Økologi
Habitat:		skog og steppe
Utbredelse:		Eurasia, Nord-Afrika
Inndelt i
se egen seksjon

Stephanorhinus er ei utdødd slekt med neshorn. De levde i Eurasia og Nord-Afrika i sein pliocen og nesten hele pleistocen.

De var nærmest i slekt med det nålevende sumatraneshornet (Dicerorhinus sumatrensis) og det utdødde ullhårete neshornet (Coelodonta antiquitatis). Stephanorhinus var store neshorn med lang skalle og to horn. Neseskilleveggen var delvis forbeinet. Fortennene mangler eller er svært reduserte.

Arter

Følgende arter regnes som gyldige:

Stephanorhinus etruscus (Falconer, 1868) (etruskerneshorn) – Europa og Vest-Asia i sein pliocen og tidlig pleistocen
Stephanorhinus hemitoechus (Falconer, 1859) (steppeneshorn) – vestlige Eurasia og Nord-Afrika i midtre og sein pleistocen
Stephanorhinus hundsheimensis (Toula, 1902) (hundsheimneshorn) – Europa i tidlig pleistocen til mellompleistocen
Stephanorhinus jeanvireti (Guérin, 1972) – Europa i sein pliocen og tidlig pleistocen; bør kanskje heller hete S. elatus
Stephanorhinus kirchbergensis (Jäger, 1839) (merckneshorn) – Eurasia i midtre og sein pleistocen
Stephanorhinus lantianensis (Hu & Qi, 1978) – Kina i sein tidligpleistocen; kanskje synonym for S. etruscus
Stephanorhinus yunchuchensis (Chow, 1963) – Kina i sein tidligpleistocen; kanskje synonym for S. kirchbergensis

Slekta er rapportert med en viss usikkerhet fra tidlig i midtre pliocen i Tunisia (S. africanus) og også fra Tsjad for 3–3,5 millioner år siden.

Litteratur

Björn Kurtén (1964). Istidens djurvärld. Stockholm: Aldus/Bonniers. s. 100–103.
Hao-wen Tong (2012). «Evolution of the non-Coelodonta dicerorhine lineage in China». Comptes Rendus Palevol. 11 (8): 555–562. ISSN 1631-0683. doi:10.1016/j.crpv.2012.06.002.
Luca Pandolfi m.fl. (2017). «Biogeography and chronology of the Eurasian extinct rhinoceros Stephanorhinus etruscus (Mammalia, Rhinocerotidae)». Comptes Rendus Palevol. 16 (7): 762–773. ISSN 1631-0683. doi:10.1016/j.crpv.2017.06.004.
Frido Welker m.fl. (2017). «Middle Pleistocene protein sequences from the rhinoceros genus Stephanorhinus and the phylogeny of extant and extinct Middle/Late Pleistocene Rhinocerotidae». PeerJ. ISSN 2167-8359. doi:10.7717/peerj.3033.
Frederic Lacombat (2007). «Phylogeny of the genus Stephanorhinus in the Plio-Pleistocene of Europe» (PDF). Hallesches Jahrb. Geowiss. 23: 63–64. ISSN 2196-3495.
Luca Pandolfi (2023). «Reassessing the phylogeny of Quaternary Eurasian Rhinocerotidae». Journal of Quaternary Science. 38 (3): 291–294. Bibcode:2023JQS....38..291P. ISSN 0267-8179. doi:10.1002/jqs.3496.