Korrekturlesing

Korrekturlesing (også kalt korrektur) er tradisjonelt det å kontrollese en tekst underveis i prosessen fra satsklar til trykklar.^[1] En førstekorrektur er den første versjonen av et manus etter at det er ferdig typografert på et avtrykk på papir, i noen sammenhenger også kalt blåkopi) for å oppdage og markere feil slik at de kan rettes før de mangfoldiggjøres og publiseres.

En blåkopi eller en korrektur er en manusversjon som er satt av en typograf på grunnlag av et såkalt satsklart manuskript. Førstekorrekturen inneholder ofte typografiske feil som skyldes feilskriving. Om slike feil ikke oppdages og korrigeres i korrekturprosessen, fremkommer de i det ferdig publiserte materialet som såkalte trykkfeil. Tradisjonelt kontrollerer korrekturleseren den typograferte versjonen på papir og markerer feil med standard korrekturtegn. I neste omgang korrigerer typografen sitt arbeid på grunnlag av korrekturen, og leverer en revidert versjon, andrekorrektur, til ny korrekturlesing.

Korrekturlesning er et yrke (korrekturleser) som må læres og øves inn fordi det naturlige er å overse feil eller å korrigere automatisk under lesing.^{[trenger referanse]} Uten øvelse vil de fleste ikke oppdage feil bokstavrekkefølge eller manglende bokstaver i et ord, selv utelatte ord kan oversees fordi hjernen oftest oppfatter hele ordbilder, setningsbilder og korrigerer eventuelle avvik fortløpende.

Det kan være en fordel at det er en annen person enn den som har skrevet manus som leser korrektur fordi skribenten selv ikke ser egne feil, eller har innarbeidede, systematisk feil i sitt skriftspråk. Også moderne hjelpemidler som elektroniske ordlister og stavekontroller kan ha betydelige mangler. Blant annet er mange så mangefulle at korrekte ordsammensetninger blir markert som feil om de ikke deles opp, såkalt særskriving, dvs at det korrekte må endres til feil for å bli godkjent.

Den sikreste korrekturlesingen gjennomføres med to korrekturlesere, en som leser høyt fra det satte manus, og en som kontrollerer mot originalmanus.^{[trenger referanse]} I en slik gjennomgang inkluderes også typografiske tegn som punktum, komma og aksenter i det som leses.

Med dagens teknologi og endrede produksjons-, trykkings- og publiseringsmetoder foregår korrekturlesing gjerne på tidligere stadier eller kontinuerlig i arbeidet med et manuskript.

Korrektur brukes i noen ganger ukorrekt om tekstredigering. Tekstredigering er en egen aktivitet, selv om det finnes en viss overlapping mellom de to disiplinene. Korrekturlesing innebærer å kontrollese enhver tekst, enten den foreligger på papir eller i elektronisk form på en datamaskin og omfatter også typografiske og formateringsfeil. Korrekturlesing kan gjennomføres på grunnlag av et originalmanus, eller blindt, det vil si uten å kontrollere mot et gitt dokument.

I dag er det vanlig at korrekturlesing også omfatter enklere tekstredigeringsfunksjoner som grammatikalsk kontroll og konsistent begrepsbruk. Det er utviklet automatiske løsninger som blant annet brukes i farmasøytiske og andre større virksomheter med tung fagterminologi.

Den tid trykksaken sto «i sats», var oppgaven å påse at linjene var i riktig rekkefølge, stavefeil og lignende var ryddet ut, språk og rettskrivning var i tråd med gjeldende norm. Vanligvis ble det trykket et korrektureksemplar, men drevne korrekturlesere gjorde like gjerne jobben speilvendt og opp-ned.^{[trenger referanse]} For å gjøre rettingen lettere for typografene, er der egne korrekturtegn som ble skrevet på korrekturarkene (Norsk Standard 899). Disse tegnene benyttes fremdeles i for eksempel forlagskorrektur.

Med de nye skrivemedia, forandret oppgavene seg. Mye overlates til rettskrivingsprogrammer som f. eks. Tansa, som retter feilstavinger, men ikke fanger opp underlige formuleringer, manglende ord eller faktafeil.

Yrket er korrekturleser. Fra nyttår 2007 legges den siste rene korrekturavdelingen ned (VG). De store forlagene har beholdt korrekturleserne, men for tiden ofte hentet inn som ekstern tjeneste fra frilansere.