Jomfru Marias grav

Jomfru Marias grav i Kidrondalen ved Jerusalem betraktes etter oldkirkelig tradisjon som graven til Maria, Jesu mor. Kirken med graven ligger ved foten av Oljeberget, nær Alle nasjoners kirke.

Status Quo, en forståelse mellom de religiøse grupper i landet fra 1700-tallet, er gjeldende for stedet.^[1]^[2]

Beskrivelse

Her ble det bygget en liten kirke på 300-tallet. Korsfarerne restaurerte og utvidet den på 1100-tallet, før den ble ødelagt av Saladin etter hans erobring av Jerusalem. Da ble krypten forskånet, og intakt til moderne tid, ettersom Maria også blir æret i islam.

Dagens kirke tilhører den gresk-ortodokse kirke og den armensk-apostoliske kirke; dessuten får den syrisk-ortodokse kirke, den koptisk-ortodokse kirke og den etiopisk-ortodokse kirke benytte den. Bak fasaden stiger man ned til graven på en steil trapp, og der skal Maria ha ligget i noen få dager til hennes legemlige himmelopptagelse. Her er også gravene til hennes foreldre Joakim og Anna, og hennes ektemann Josef.

Hvert år finner det det noen dager før festen for Maria himmelopptagelse (etter den julianske kalender) en prosesjon med «Maria legeme» fra Gamlebyen i Jerusalem og til graven.

Pilegrimen Antoninus av Piacenza, som skrev om sine reiser i 560-570, nevner at her dalen var «den salige Marias basilika, som de sier var hennes hus; i den er det en grav, fra hvilken de sier at den salige Maria ble tatt opp til Himmelen.»^[3] Senere har de hellige Epifanius av Salamis, Gregor av Tours, Isidor av Sevilla, Modest, Sofronius av Jerusalem, German av Konstantinopel, Andreas av Kreta og Johannes av Damaskus omtalt at Marias grav var i Jerusalem, og bærer vitne om at dette var en tradisjon akseptert i både øst og i vest.

Ved siden av kirkens inngang befinner inngangen seg til (katolikkenes) «forrådelsens grotte»; den skal være der Jesus ble tatt til fange dagen før han ble korsfestet.

Ifølge en jerusalemittisk tradisjon skal Maria ha dødd på Sionfjellet omgitt av Jesu disipler. Dette ihukommes i den katolske Dormitio-kirken.

I Epesus i (ved Izmir i Tyrkia) er det et annet sted, der Maria skall ha død/blitt opptatt i Himmelen. Den bygger på en meget yngre hypotese. Guds Mor Marias hus der, som ble gjenoppdaget i 1891 og som siden 1951 har vært et anerkjent katolsk valfartssted, er det siden 1961 blitt knyttet til en katolsk avlat for besøkende pilegrimer. Tidligere var det knyttet en slik plenaravlat til besøk til den tradisjonelle Marias Grav i Jerusalem, men den ble opphevet for all fremtid allerede i 1896 av pave Leo XIII.

Billedgalleri

Fasaden fra det 12. århundre
Tilstanden i 1933
Inngangstrinnene mellom de to kapeller.
jomfru Marias grav på Oljeberget i Jerusalem.
Sarkofagen

Referanser

^ UN Conciliation Commission (1949). United Nations Conciliation Commission for Palestine Working Paper on the Holy Places.
^ Cust, L. G. A. (1929). The Status Quo in the Holy Places. H.M.S.O. for the High Commissioner of the Government of Palestine.
^ Antoninus of Piacenza, 1890, s. 14

Litteratur

Adomnán (1895). Pilgrimage of Arculfus in the Holy Land (about the year A.D. 670). Palestine Pilgrims' Text Society. (about Arculf, p. 17)
Antoninus of Piacenza (1890). Of the Holy Places Visited by Antoninus Martyr About the year A.D. 570. London: Palestine Pilgrims' Text Society.
Clermont-Ganneau, C.S. (1899). [ARP] Archaeological Researches in Palestine 1873-1874, translated from the French by J. McFarlane. 1. London: Palestine Exploration Fund. (pp. 20-21)
Cust, L.G.A. (1929). The Status Quo in the Holy Places. H.M.S.O. for the High Commissioner of the Government of Palestine.
Olsson, Suzanne, Jesus in Kashmir The Lost Tomb (2019) www.rozabal.com Arkivert 7. juni 2020 hos Wayback Machine.|Investigation in to the alleged final resting place of Mary in Mari Ashtan, Pakistan, with photos and additional resource links.
Fabri, F. (1896). Felix Fabri (circa 1480–1483 A.D.) vol I, part II. Palestine Pilgrims' Text Society. (pp. 464-469)
Geary, Grattan (1878). Through Asiatic Turkey: narrative of a journey from Bombay to the Bosphorus. 2. London: Sampson Low, Marston, Searle & Rivington.
Herbermann, C.G. (1901). Catholic Encyclopedia. Encyclopedia Press.
Le Strange, G. (1890). Palestine Under the Moslems: A Description of Syria and the Holy Land from A.D. 650 to 1500. London: Committee of the Palestine Exploration Fund. OCLC 1004386. (pp. 210, 219)
Maundrell, H. (1703). A Journey from Aleppo to Jerusalem: At Easter, A. D. 1697. Oxford: Printed at the Theatre. (p. 102)
Moudjir ed-dyn (1876). Sauvaire, red. Histoire de Jérusalem et d'Hébron depuis Abraham jusqu'à la fin du XVe siècle de J.-C. : fragments de la Chronique de Moudjir-ed-dyn. (pp. 27, 33, 193)
Murphy-O'Connor, J. (2008). The Holy Land: An Oxford Archaeological Guide from Earliest Times to 1700. Oxford Archaeological Guides. Oxford: Oxford University Press. s. 149. ISBN 978-0-19-923666-4. Besøkt 16. september 2016.
Phokas, J. (1889). The Pilgrimage of Johannes Phocas in the Holy Land. Palestine Pilgrims' Text Society. (pp. 20-21)
Pringle, D. (2007). The Churches of the Crusader Kingdom of Jerusalem: The city of Jerusalem. III. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-39038-5. (pp. 287-306)
Roberts, A. (1886). The Ante-Nicene Fathers: The twelve patriarchs, Excerpts and epistles, The Clementina, Apocrypha, Decretals, Memoirs of Edessa and Syriac documents, Remains of the first ages: Volume 8 of The Ante-Nicene Fathers: Translations of the Writings of the Fathers Down to A.D. 325. C. Scribner's Sons.
Vogüé, de, M. (1860). Les églises de la Terre Sainte. (pp. 305 - 313)
Warren, C.; Conder, C.R. (1884). The Survey of Western Palestine: Jerusalem. London: Committee of the Palestine Exploration Fund. (pp. 40, 402)