Guido De Ruggiero
| Guido De Ruggiero | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Guido De Ruggiero 23. mars 1888[1]  Napoli (Kongedømmet Italia) | ||
| Død | 29. des. 1948 (60 år) Roma (Italia) | ||
| Beskjeftigelse | Filosof, politiker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Universitetet i Napoli Fredrik II | ||
| Parti | Partito d'Azione | ||
| Nasjonalitet | Italia (1946–1948) Kongedømmet Italia (1888–1946) | ||
| Medlem av | Consulta nazionale del Regno d'Italia | ||
| Arbeidssted | Università degli Studi di Messina | ||
Guido De Ruggiero på Commons | |||
Guido De Ruggiero (født 23. mars 1888 i Napoli, død 29. desember 1948 i Roma) var en italiensk filosofihistoriker, universitetsprofessor og politiker.
Liv
De Ruggiero fikk en grad i rettsvitenskap ved Universitetet i Napoli, men studerte også filosofi. Fra 1923 underviste han i filosofihistorie ved Universitetet i Messina og fra 1925 ved Universitetet i Roma. Som motstander av fascismen var han en av dem som undertegnet de antifascistiske intellektuelles manifest i 1925.
I 1942 ble han avsatt fra stillingen ved universitetet, arrestert og først løslatt ved Mussolinis fall 25. juli 1943. Han ble deretter utnevnt til rektor ved Universitetet i Roma, og deltok som undervisningsminister i Ivanoe Bonomis andre regjering i 1944. Han var en av stifterne av det politiske partiet Partito d'Azione.
Av filosofisk retning tilhørte De Ruggiero idealismen, og politisk var han liberal. Han skrev blant annet en stor filosofihistorie i 13 bind, Storia della filosofia (1918–1947), og leverte bidrag i flere av samtidens tidsskrifter, blant andre La Cultura og Benedetto Croces La Critica.
Referanser
- ^ Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
Litteratur
- Renzo De Felice: «DE RUGGIERO, Guido», i Dizionario Biografico degli Italiani, bind 39 (1991)
