En russisk pilegrims vei
En russisk pilegrims vei (eller En russisk pilegrims beretning: en vandringsmanns oppriktige betroelser til sin åndelige far; russisk: Откровенные рассказы странника духовному своему отцу, «Otkrovennye rasskazy strannika duchovnomu svoemu octu») er en anonym, russisk bok. Boken ble funnet i 1860, og først utgitt i 1884. Boken er et uttrykk for russisk-ortodokst fromhetsliv.[1][2][3]
Hovedpersonen, som forteller i jeg-form, er en navnløs pilegrim som går fra sted til sted, underveis til sitt endelig mål, Jerusalem. Han besøker kirker og vertshus og møter mennesker av mange slag, som alle bidrar til hans åndelige utvikling. Pilegrimen bærer med seg to bøker: Bibelen og Filokalia. Bønn er et sentralt tema i boken, med henvisninger til Jesusbønnen og til ordene i 1. Tess 5:17: «Be uavbrutt».[5] Den dypere forståelsen av bønnelivet er en hovedsak.
- Av Guds miskunn er jeg et kristen-menneske, ved mine gjerninger en stor synder, av stand er jeg en hjemløs vandringsmann av ringeste byrd som vandrer omkring fra sted til sted. Her er mitt gods: På ryggen bærer jeg en nisteskreppe, på brystet har jeg den hellige Bibelen; det er alt.
En gang gikk jeg i kirken for å delta i gudstjenesten. Det var 24. søndag etter Pinse, og epistellesningen var fra brevet til tessalonikerne, hvor det blir sagt: "Be uavlatelig". Disse ordene trengte seg med særlig styrke inn i mitt sinn, og jeg begynte å grunne på hvordan det kunne være mulig å be uten opphold; folk må jo også beskjeftige seg med andre ting for å opprettholde livet. Jeg slo opp i Bibelen; og der kunne jeg med egne øyne lese det jeg hadde hørt i kirken – nemlig at det er nødvendig å be i ånden til enhver tid, løfte hendene til bønn hvor en enn befinner seg. Jeg grunnet og grunnet, men var ikke i stand til å finne noen løsning. Åpningsavsnittene; Johansens oversettelse
Boken ble trolig skrevet mellom 1853 og 1861. Det henvises i teksten til Krimkrigen (1853–56), men den er samtidig skrevet før opphevelsen av livegenskap i 1861.
En fortsettelse til boken, Pilegrimen vandrer videre, ble utgitt i 1910, også denne med ukjent forfatter. Denne delen er en undervisning i bønn, i dialogform.[6]
Norske utgaver
- En Pilegrims vei ; Pilegrimen vandrer videre : en russisk pilegrims beretninger til sin åndelige far. Oversatt av Wera Sæther og Tove Terjesen. Veihuset forlag, 1983. ISBN 82-991022-0-0
- En Russisk pilegrims beretning : en vandringsmanns oppriktige betroelser til sin åndelige far. Til norsk ved Johannes Johansen. Dreyer forlag, 1985. ISBN 82-09-10266-4
- utdrag fra «fjerde fortelling» er gjengitt i antologien Østkirken, 2002; etter Sæther og Terjesens oversettelse
Referanser
- ^ Christine Amadou i innledning i Østkirken, 2002
- ^ Olsen, Harald (2000). Den østlige pilegrimsvei: oppbrudd og vandring i russisk-ortodoks tradisjon. [Oslo]: Verbum. s. 204-210. ISBN 8254308209.
- ^ Brynildsen, Aasmund (1960). Det nye hjerte og andre essays. Oslo: Dreyer. s. 218-234.
- ^ fader Johannes i forordet til 1985-utgaven
- ^ Tjenestens kilder: en bok om pastoral spiritualitet. [Oslo]: Den norske kirkes presteforening. 1990. s. 115-116. ISBN 8290561067.
- ^ Brynildsen, Aasmund (1994). Russland - Europas bilde: essays og artikler. Oslo: Vidarforl. s. 173. ISBN 8290016778.